Bloggens andre kapittel -black metal og sukker i livet

Sukker i livet; blandt mange beskrivelser som brukes for å forklare hvordan det man opplever føles.

Nå er det såpass lenge siden jeg laget dette utkastet, med tittel og en første setning, så hvilket sukkerdryss jeg tenkte på akkurat da er for lengst gjemt og glemt. Likevel er det heldigvis sånn at livet stadig serverer oss søtsaker eller annet snacks i hverdagen. At man også får støvler trampet på hodet av livet (eller andre som styrer våre hverdager; det være seg Gud, familievenner, helt fremmede, eller Mørkets Herre for å nevne noen eksempler) er et annet blogginnlegg som ikke er laget eller tenkt på enda.

Jeg er usikker på om jeg trenger å utdype begrepet ytterligere før jeg rabler ned en anekdote av eget ønske, så da kommer det selvsagt noen eksempler for å være på den sikre siden. Sukker i livet er altså når du sitter i sofaen, litt sliten og ser på et familiemedlem og tenker at fy søren du er ålreit. Det er når du går tur med en usikker hund og plutselig passerer en utfordring uten at hunden reagerer. Når du oppdager en ny musikksjanger (vel, DET kommer vi tilbake til) i livet, og plutselig åpner det seg dører i hverdagen du ikke visste fantes uten resept; da har du fått en dose sukker i livet slengt rett på asjetten din. Om du hopper og spretter fordi du kom på at du faktisk får lønn for å gjøre jobben din, koser deg, og så plutselig får servert brødskiver OG pålegg på møterommet før fellestiden, FYTTIKATTA da snakker vi en solid sukkerbete rett i livets gap.

Da har vi nok eksempler til at konseptet er forstått tenker jeg.

Det har seg altså sånn, at jeg så en film sammen med en bekjent av mørkets herre, som tydeligvis kjente mange av de som var med i filmens historie. Han satt dermed hele tiden og fortalte små og store spennende detaljer rundt handlingen i filmen. Som den unge peppermø jeg er kunne jeg ikke bli annet enn bergtatt av det hele. Heldigvis var det min egen reisevenn jeg så filmen sammen med, og som jeg forøvrig ikke trodde jeg kunne bli mer bergtatt av, men der satt jeg.
Det hele dreide seg om historiene rundt en egen musikksjanger; black metal. Jeg var mildt sagt forført av et ulovlig og tidvis grotesk skyggeområde av historien (vel, ikke hele historien, men deler av historien; de nyligste delene jeg nesten har vært en del av i alle fall). Det startet forsiktig med at jeg ikke lenger ble fylt av omsorg for dem som hylte og skrek, og hamret i vei på instrumentene sine (jeg ble med ei god venninne på metall-konsert en stund før alt dette startet. Det var et kapittel i seg selv, men kort fortalt ble jeg så beveget av alle inntrykkene at tårene trillet. Jeg ble ikke beroligget av noe av det). Snarere tvert imot forsvant alle mine tanker og følelser vedrørende vokalistens ve og vel. Det eneste jeg kjente på var en sivende ro i kroppen jeg ikke har kjent på flere år. De rytmiske, dundrende trommene og jevne riffene satte togskinnene i hodet mitt rette veien fremfor på kryss og tvers, og isolerte for alt av forstyrrelser og detaljer jeg konstant blir påvirket av i alle mine våkne timer.

Det er ikke mange år siden spekulasjonene begynte, hvorvidt jeg burde fått en ADHD-diagnose eller ikke. Ettersom jeg har overlevd skolen, og har en jobb å gå til var ikke staten interessert i å stille en diagnose. Da var det ikke mer å tenke på. Man kan tilpasse, og rett og slett bare holde seg i bevegelse. Det er alltid noe som kan vaskes, bakes, trenes eller lages. For å prøve å roe tannhjulene prøvde jeg for noen måneder siden å begynne med snusing. Røyking fristet aller mest, men det er så knotete og harry å kombinere med et noenlunde vanlig liv, så snusing var mest aktuelt. Det klarte jeg overhodet ikke. Én snus ble forsøkt gjentatte ganger over en uke, men jeg klarte ikke mer enn toppen ti sekunder av gangen før jeg ble helt susete. Det er jo en helt grusom følelse, så unger: ikke prøv på det der. Bare tull var det. Trommer, riff og “skreg” derimot. For et mentalt fyrverkeri. Eller, en tur på Coop Obs er et mentalt fyrverkeri for meg. Metall-musikk viste seg å være det motsatte. Et beroligende dopamin. Det har satt seg så godt fast i hjernebarken min at jeg lengter etter den jevne duringen av stortrommene, selv når jeg gjør helt vanlige ting.

Så kan man sette spørsmål ved sangtekstenes mørke tema, og handlingene til noen av musikerne som har vært en del av sjangerens historiske reise… På lik linje med at man kan undres over stoltheten mange her til lands viser ved å stamme fra vikinger, når så mange forbinder vikinger med tokt og plyndring. Eller at det virker som om de kristnes blodige inntog ikke er relevant. Jeg tar uansett avstand fra alle voldelige handlinger, eller tanker om hvordan andre skal leve livene sine; vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg, eller spør politimester Bastian for videre råd.

Over og ut.

Her er et vilt bilde av meg og Oran en kveld for noen dager siden. Jeg har trålt finn.no og Tise fra billige band-t-skjorter og NI-KOSER (måtte ha bindestrek der, så den menige skulle skjønne hvor trykket skal legges i det ordet) meg med mitt nye levesett i skyggenes rike. Headsettet jeg har på meg her er forøvrig borte, så om du kjenner meg og finner det et sted jeg nylig har vært er det fint om du gir meg beskjed om at du har det så jeg kan gjenforenes med det.

Der var bloggen i gang

Starten - Bloggens første kapittel

Da jeg gikk på videregående skrev jeg en del tull og tøys som ble publisert i bloggformat. Det ble godt tatt imot av store og mellomstore, og det var gøy så lenge det varte. (Mange vitser har gått tapt ved at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få lagret det jeg har skrevet hver gang jeg trykker på noe nytt i denne appen) Nå har det vært et langt opphold fra offentlig skriving, for utenom noen drøye meldinger jeg har sendt til foreldre i Vigilo (jeg er læreren til ungene deres, så det er i den anledning jeg har skrevet om løst og fast til dem), og noen ville dokumenter jeg har her på telefonen har jeg ikke produsert mer enn en setning her og der i offentlighetens rom.

Jeg ser at folk reagerer av og til når jeg går tur med hundene, og det må være fordi jeg har litt flere hunder med enn mange andre (håper i alle fall det, for jeg prøver å se vanlig ut ellers), og jeg hører at de metodene jeg benytter meg av når jeg underviser i skolen er litt utenfor normalen, til og med Stavanger Aftenblad mente det (https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/APm6EM/denne-skolen-gjoer-akkurat-det-ny-forskning-anbefaler ), så at det var greit å lage en arena hvor jeg igjen kan rable ned en haug med tekst til alles ve og uvel var høyst på tide, ifølge meg selv. (Lange setninger er helt ok i noen tilfeller.) I tillegg har jeg skjønt at jeg lever et vilt og variert Pippi Langstrømpe-liv, med få regler og prinsipper, som kan være interessant for noen å få et innblikk i av og til når det måtte passe for denne noen. Andre, Oran for eksempel, den ene hunden min, lever et mye streitere liv enn meg. Å lese noe av det han kunne funnet på å skrive i en blogg kan grense til groteskt, kan jeg tenke meg. (Bare se på det han produserte da jeg spurte ham, nettopp nå: jfiwbrpgbe hahflgilefb !:3&&4&;!;; haklgørm. Det er ikke holdbart) Da er det bedre at det er jeg som skriver. Andre lever sikkert enda villere liv enn meg, og er mye flinkere å skrive, eller morsommere for den del, men de har kanskje allerede en blogg, eller så kan de bare lage en selv.

Dette er uansett den bloggen jeg har laget, og det er her jeg kommer til å skrive. Så hvis ungen din har sagt at du må gå inn hit for å finne oppskriften på de fantastiske løvetannkakene vi lagde i skolegården, eller det ville vikingbrødet, så beklager jeg; det er her.

Lykke til!

Mvh

Frøken