Emilie Børresen

Høsten 2013 kom en liten chihuahuablanding inn i familien. Jeg hadde trodd at jeg skulle få meg en retriever i 30-årene, men der satt vi med en miniatyrvakthund, allerede som 19-åringer. Det endte med at jeg gikk i umiddelbar “dog mode” og glemte alt av høflighet og pedagogiske tilnærmelser hva kommunikasjon med mennesker angikk.

Hunden og jeg fikk et utrolig nært bånd, og han gjorde alt jeg satte i gang med. Mitt forhold til menneskene rundt meg; absolutt opprettholdt av at de som opplevde meg på dette stadiet og som stadig måtte diskutere det ene og andre om hundehold var rause nok til å holde ut. I senere tid har jeg både moderert hvilke områder jeg velger å tviholde på for hundens del, og hvilke områder jeg kan slappe av på, i tillegg til å justere på mine pedagogiske tilnærmelser og måter å diskutere på. Jeg har også bare kuttet ut mange diskusjoner og snakker mindre om hund nå enn det jeg gjorde i begynnelsen, til alles store lettelse.

Som dere merker er dette bare en brøkdel av det som skal stå i dette kapittelet til slutt, men det er begrenset hva jeg får til på så mange smutthull på en nettside, på så kort tid.